Fanitullen by Halvorsen

Prije desetak godina dobila sam na dar CD naziva tipa “Journey to Norway” s nekih desetak skladbi poznatih norveških skladatelja i tradicionalnih pjesama. Najdraža od njih, Halvorsenova Fanitullen – poznata narodna melodija (nor. slått), pršti od norveškosti i energije, vrlo je dinamična i mislim da sam ju čula bar 4 000 puta peglajući repeat. Meni jako paše violina, pogotovo srodna joj fiddle (nor. fele). Razliku znate? Kad čujete za violinu u nekoj skladbi, odmah možete pretpostaviti da je u njenoj blizini i kakav Vrag koji će sigurno zakomplicirati priču jer bijesno dobro svira taj instrument i sigurno planira u nekom trenutku uzeti dušu naivnom i nedužnom prolazniku iz legende.

Fanitullen (Vražja melodija) prema legendi nastala je na farmi u Holu u dolini Halling 1724. godine tijekom krvavog vjenčanja. Nađoh dobar prijevod priče na engleski jezik, pa ga šeram ovako. Sviđam metriku :3, jako.

I hine hårde dager / In the hardened days of yore
da ved øldrikk og svir / when with beer and brawn
hallingdølens knivblad / the knives of Hallingdale
satt løst i hans slir, / from their sheats were often drawn
da kvinnene til gilde / when women to the feast
bar likskjorten med, / funeral shirts would bring
hvori de kunne legge / with which they would swathe
sin husbonde ned. / their dead husbands in.

Stod der et bryllup / there once took place a wedding
i Hemsedal etsteds, / somewhere in Hemsedale
hvor lek og dans var tystnet / where song and dance did cease
og karene slo krets. / and the men did ring the vale.
Ti midt på gulvets tilje / In the center of the floor
i den mannslagne ring / framed by shoulder-broad men
stod to med dragne kniver / two stood with knives unsheated
og et belte spent omkring / and a leather belt round them.

Og som utskårne støtten / And like columns carved
i hvilende ro / unmoving, serene
står ennu fire karer / another four stood
i kretsen om de to. / as guardians of the scene
De løfter tyrilysen / They lift burning torches
mot det sorte bjelketak, / toward the blackened beams
hvor røkens virvler samles / where curls of smoke collected
til et rugende lag. / to a dark and brooding stream.

Forgjeves tvenne kvinner / In vain two women try
med hyl trenger frem / howling, to stem
å bryte det faste gjerde / the living wall of bodies
som er stillet foran dem. / raised before them
De kastes vredt tilbake / Angrily they’re thrown back
av de muskelsterke menn / and left to despair
og spillemannen rolig / while the fiddler quietly sidles
går til kjellertrappen hen. / toward the cellar stair.

Nu skal han ned og tappe; / Down he goes to tap beer
ti den seirende mann / as the winner of the fight
kan saktens vel behøve / may have need to kiss
å kysse bollens rand. / the bowl’s rim tonight.
I beltespenning nappes / Within the belt they’ll duel,
de kun med blodets tap; / blood running like sap
så må vel åren fylles / the vein will need refilling
fra tønnetutens gap. / from the beer casket tap.

Men da han stod i kjell’ren, / Standing in the cellar
han så et blålig skinn / he saw a bluish glow
én sitte der på tønnen / someone sitting on the casket
og stemme felen sin. / tuning fiddle, holding bow.
Og karen holdt den omvendt, / This man held it backwards
tett opp til brystet klemt, / tightly to his chest
og gav seg til å stryke / and as soon as it was tuned
så snart han hadde stemt. / put his fiddle to the test.

Det var et spill som dugde; / There came a song of wonder;
det klang som vred manns ord, / It rang like angry words,
som hugg av stålsatt bile / Like steel bite into wood
og som neveslag i bord. / Like fists rammed into boards.
Det jublet og det hulket / It jubilantly roamed
i den skumle kjellerhall / Around the darkened cellar hall
da slåttens toner endte / And came to a halt
med et rungende mannefall. / At the sound of a fall.

Taus spillemannen lyttet / Quietly the fiddler listened
til de mektige løp; / to the mighty flow
det var som spillets virvler / It was like the music’s eddies
nedad ryggen ham krøp. / went down his spine and brow.
Så spurte han den annen: / He quickly asked the other
“Hvor lærte du den slått?” / “Where did you learn that song?”
Han svarte: “Det er det samme, / The answer: “Don’t you mind that,
men minn deg den blott!” / But remember it – for long!”

Nu mannen med seg lutet / But as the man bent down
og etter tappen tok – / Reaching for the tap
da så han hestehoven, / He saw a horned hoof
som takt mot tønnen slo. / against the casket rap
Han glemte rent å tappe, / He forgot to tap the beer
han sprang i stuen opp – / And ran up to the hall
der løftet de fra gulvet / Just as the men were lifting
den falne mannekropp. / The body from the fall.

Fanitullen kalles / Fanitullen it is called
ennu den ville slått, / This wild and haunting spell
og dølene den spiller, / And in Hallingdale they play it
og spiller den godt. / And they play it well.
Men lyder de grumme toner / And when its tune is singing
under øldrikk og svir, / to beer and feast and brawn
da løsner atter kniven / again knives of Hallingdale
i hallingdølens slir. / from their sheats are quickly drawn.

Poslušajte melodiju.

OTOH, live from Oslo – ova neobično topla norveška zima polako počinje pokazivati svoje zube. Temperatura se danas zadržala na lijepih -6C, s kamenja vise ledenice a predivnih ponegdje i par centimetara mraza leže na svakoj mogućoj raspoloživoj površini. No, to nije onaj mraz vulgaris nalik sloju šećera u prahu, već superkristali koji izgledaju kao da je netko potrgao perje i raširio ga po ljepilom premazanim površinama. Toliko su krupni da zapravo možeš vidjeti razne pravilne oblike i smisao prirode za stereometriju. Evo jedne od njih, nastavak slijedi.